Vestre Kile ligger ca. 10 km vestover inne på Setesdalsheiana. Det er en av de mange heigardane som blir holdt i hevd takket være snøscooteren. «Eivind Gjermundson Kile flytta frå Vestre Kile hausten 1972. Då slokna parafinlampa, og ein gamal verestad blei ein feriestad.
Eivind Gj. Kile døde 11.mai 1973. Han var fødd på Per Varmesteindagen 22.februar 1911, og blei berre 62 år gamal.»
Han var den siste fastbuande på Vestre Kile, som ligg om lag 700 m.o.h.

Reidun Nygård hadde utfordret Torfinn Straume på skuddårsdagen med et frieri, og han grep hansken – og lykken – sa ja, og dermed var regien for påsken satt: Bryllupet  skulle starte med scootertur til Vestre Kile og vigsel der på Palmesøndag. Som vanlig var det mange som satte hverandre stevne her denne dagen.
Det var en som hadde tellt scootere, og kom til 180. Det var søkt om felles løyve fra både Fyresdal og Bygland, så den saken var i orden. Brudeparet hadde også satt opp plakat i Gridalen for å orientere skiturister om økt scootertrafikk til Vestre Kile.
Jeg må vel si jeg var litt skeptisk til opplegget, men – det ble en herlig opplevelse, også for oss som bare var tilskuere. Rammen rundt bryllupet  kunne vanskelig bli bedre: Knallblå påskehimmel som man drømmer om, men sjelden opplever. Noe av den nydeligste natur som Norge kan by på. Historiske omgivelser på en gammel heigård, langt inne på vestheiane og dalstroka innafor.
En ting skal scooterfolket ha. Salmesangere, det er vi ikke. Derfor var det godt at presten hadde tatt med seg organist, orgel og egen sangstemme, selv om det ble litt tynt.
Men fravær av sang under messa ble avbrutt  av en «huldrande» kveding ned lia overfor oss. Og der kom ho: Tone Jorunn Tveito – på ski, mens de nydeligste lokketoner  bare rant ut av henne. Og hun brukte ikke lang tid ned til brudeparet, hvor hun fremførte flere nummer.  Og – mer passende sted enn Vestre Kile skal hun lete lenge etter når det gjelder å fremføre musikken i naturlige og tradisjonsrike omgivelser, som hun skriver på hjemmesiden sin.
Jeg vil bare nevne at jeg ikke har noen bakgrunn som gjør at jeg på noen som helst måte kan bedømme sang eller musikk utover egen synsing. Men er det ikke Ole Ivars som har en sang: «Jag trodde englane fans bara, bara i Himmelen». Palmesøndag hadde vi besøk av ei på Vestre Kile.

Stort nærmere Vår Herre skal det vanskelig gjøres å komme under en vigsel. 700 moh og ikke noe i mellom. Det kan man vel kalle takhøyde.
Byglandspresten - Bernt Ola Jansen - har i løpet av de 12 år han har avholdt gudstjeneste på Vestre Kile kun opplevd å måtte avlyse - pga. uvær - bare et par ganger. Og det er en god statistikk