- i dobbel «forstand»
«De harde 20- og 30-åra.» Et kjent uttrykk for 68-generasjonen. Det var smalhans for vanlige mennesker. Både med mat og åndelig føde. Overtro, gudsfrykt, klassesamfunn og autoritets-frykt hersket. Tusser, draug, troll og skrømt var gjengangere i historier som gikk fra munn til munn. Dette var medvirkende til at historien om Torjus «Bank-mannen» kunne bli en historie. I dag ville folk ledd av de som lot seg skremme opp av en guttunge på 16 år - som var lei åtte ukers stølsliv med foreldrene på Flottine - og tok i bruk tråd og stein for å skremme dem hjem. Prest og fut, fant og fente, ja, til og med Aftenposten lot seg føre bak lyset av en guttunge på 16. Samtidig var lensmanns-morderne på frifot og dette var nok også med på å skremme folk opp.
Allikevel, helt fantastisk, en morsom historie, men for samtiden ble det flaut, så flaut at Torjus ble stigmatisert som rar og mindre begavet.
Visa til Finn Bø ble visstnok forbudt, trolig fordi han avslørte hvor det sviktende intellektet var.
Døm selv:
Ikkje så langt frå Øvre Birtedalen, i heiane nordover, ligg setra «Flottine». Her låg familien Kile med buskap kvar sumar. Det var mann og kone og ein gut på 17 år. Denne setra ligg i lia ovafor der den nåverande «Flottine-støylen» ligg, og husa står der ennå.
Det var i 1927 at denne setra var namnspurd landet over. Det byrja å bli uuthaldleg for mann og kone, då mystiske bankelydar forstyrra natesømnen deira kvar natt.
Ofte rymde dei til naboar i vill fortviling, men bankelydane kom att når dei vende attende til støylen.
Til slutt måtte familien Kile søkje hjelp. Både lensmannen i bygda og ekspertar frå Oslo kom til staden, for om mogleg å finne ut av gåta. Men det varte og det rakk, og ingen av ekspertane fann ut av mysteriet. Pressa landet over skreiv om det som oppstod, og folk byrja å tru på ekte spøkeri. Til og med på «Chat Noir» i Oslo laga Finn Bø ei vise som gjekk på revyen, men den var visst etter kvart forboden.
Ein dag ut på seinsumaren tok lensmann Aslag Momrak Haugan med seg heradskogmeister Einar Stoltenberg opp til «Flottine». Dei hadde med seg gode lommelykter, og låg der om nettene.
Stoltenberg skal sidan ha fortalt: «Jeg visste det var gutten, jeg visste det var gutten.» Og det stemte nok, det var sonen som hadde laga spøken som forundra folk landet over. Han låg i ei overkøye, og der hadde han trekt eit godt skjult snøre oppunder taket med ein stein i enden. Når natta kom låg han berre stille og roleg og drog i snøret.
Aslak Momrak Haugan laga denne visa - jeg bruker to vers som sitat fra visa: om «spøkeriet» på «Flottine» i 1927:
Sitat fra visa til Finn Bø fyljer:
«Poltergeisten» *)
. . .
med kampestein i veggen, og
det beit dem alle sammen på.
Og tenk så si’r dem det er meg som er mindra begava,
og dem andre er så lure, så det er svært!
De skrev om nisser og dverge,
som bygger i berge,
og om huldretusser og mye fært.
Og «Aftenposten» konstaterte,
at bankeånder eksisterte.
Legg merke til refrenget,
Finn Bø var nok forut for samtiden.
Sitatvers i h.h.t. Åndsverkslovens paragr. 22
Under følger to «sitatvers» fra visa
som Aslak Momrak Haugan laga:
. . .
Han viste oss flott
på Flottine fjeld
bevis for sin bankende evne.
Så lød det i høstnatten
drønn på drønn,
skudd i fra far og dunk i fra sønn,
så det var nok svært livlig på Kile,
Derom kan ingen tvile!
I samlinga til revyforfattaren Finn Bø: «Jeg tar meg den frihet», fin me visa «Pjoltergeisten».
Den vart laga for «Chat Noir»-revyen i 1927, og omhandlar den same historia. Forfattaren gjev ein kommentar til teksten:
«I 1927 stodet i avisa at det gjekk føre seg mystiske ting på setra «Flottine», som høyrde til garden Kile. Det spøkte, stod det! o.s.v. Då det endeleg blei oppklara sto det i avisa at guten var litt rar — i alle høve mindre begava.»